Jan Hagalia og Tina T. Et bilde tatt i 1990

Den mest markante pointerkennel i Norge gjennom tidene?  Jeg har tillatt meg å klippe fra kennel Vestfjorddalens hjemmeside, hvor Jan Hagalia gir et historisk bilde av sine hunder og sin avl;

 

Det startet med Zitas Nanita (Br.Ch. Riff – Br.Ch. Zitas Nanna) som kom til Norge som unghund i 1974. Nanita var en meget stilfull og dyktig pointer. Hun var en fantastisk viltfinner. Jeg startet ikke på alt som var av jaktprøver. Det rakk jeg ikke, da jeg var mer eller mindre jaktgal på denne tid og en gode del år framover. Først begynte reinsjakten, så var det rypejakt og så elgjakt. Men, hun oppnådde 3 x 1AK, engang CK som man også kunne få i AK tidligere, og noen vinnerklasseplasseringer.

En gang Rolf Framnes og Jon Håverstad (settedommer) dømte henne oppe i Nåsi på Hovden, plukket hun fugl. Plutselig får jeg beskjed om å ta hunden i band for en stund, begrunnelsen var at de andre hundene måtte få sjansen til å finne fugl også. Den prøvedagen varte helt til kl. 20. om kvelden. Da ble det 1. AK og CK. Nanita hadde også en egen evne til å få fuglen til  å trykke. Engang Kjetil (Fjellrosa) Tveiti og jeg var på rypejakt sent på høsten viste hun dette til gangs. Det var dårlig vær og rypene virket sky. De gode setterne til Kjetil fant fugl, men fuglen lettet, vi fikk ikke skutt. Så slapp vi Nanita, hun tok stand langt ute, Kjetil og jeg ladde haglene. Når vi nærmet oss hunden, begynner Kjetil og krabbe, jeg blir også kommandert ned på alle fire. Nanita holder sin fugl, Kjetil holder på hatten i  den harde vinden, snur seg mot meg og visker: ”Jaggu er det pointeren som er fuglehund”. Vi fikk felt fugl begge to. Dette var ikke noe enkelt tilfelle med henne. Jeg opplevde flere ganger at det var kun hun som fikk fuglen til å trykke. Med til historien om Kjetil, kan det sies at han lenge før dette hadde en pointer etter Mørups Britta og Boga King. Mørups Mira som hunden hette, var i følge Kjetil en meget god hund, men ble ødelagt p.g.a. en litt for jaktgal eier.

I februar 1977 ble Vestfjorddalens Ferry (Zitas Tim – Zitas Nanita) født. Jeg ville forsøke og konsentrere Zita-blodet, samtidig ble jo også Wassberg-blodet konsentrert via J.Ch. Black Luck. Denne parring ble ”godkjent” av Peter Jensen, men han advarte mot halsing. Ferry var en kolossal pointer tispe. Hun kunne enkelte ganger halse i søket, men det var sjeldent. Her var det en fart og stil som jeg aldri, verken før eller senere har sett maken til. Legenden Anders Wassberg, som jeg skal komme tilbake til, sa følgende om henne: ”Det er den beste tispe søks og stilmessig jeg har sett på mange herrens år.” Det gav jo inspirasjon til en ny og ung oppdretter. Av tidligre nevnte grunner, startet heller ikke Ferry på mange prøver. Men, hun fikk 1.UK m/ÆP.   1. AK og 3 x 1. VK. et CK.

Jeg glemmer aldri da hun fikk 1.AK. Alf Løkken og Wiese-Hansen (den eldre) skulle dømme. Det var sjette dagen Ferry var ute den uka. På den tiden var jo prøve tiden 90 minutter for å få 1. UK. eller 1. AK. Hun gikk hele tiden på grensen til å være ute av hand. Plutselig står hun, langt ute. Wiese-Hansen nekter å bli med opp i standen, han skulle forlange hest neste gang han dømte den hunden påsto han. Jeg spurte om jeg var slått ut. Nei, var svaret. Så kommer Alf Løkken bort til oss, som er i en liten diskusjon. ”Jan, hunden din står.” sier han. Jeg forklarer problemet. Da, sier Alf. ”Jeg blir med deg.” Vi kom opp i standen. Fuglearbeide var i orden. Alf gliste, nå skal du bare gå om tiden. Jeg begynte å holde Ferry inne, men da protesterte Wiese-Hansen. Her skulle det vises søk og samarbeid. Gudskjelov så gikk det bra, sjøl om hunden til tider fortsatt gikk helt på kanten. Nederst på kritikken står det. ”Ferry har krefter til nye 90 minutter.”

Ferrys kullbror, Vestfjorddalens Jim, var også en fantastisk stilmessig og meget god hund. Det høyeste på Jim i søket, var snuten. Jim’s eier var Gunnulf Lisland. På denne tid var det ingen krav om apport i VK. Jim fikk også 3 x 1. VK. Han vant blant annet Sør-Norge prøven. Hadde han blitt lært apport, så hadde han vært N.J.Ch. På Sør-Norge prøven bommet skytteren, og man la ikke ut fugl på denne tid. Men, det ble felt for ham i en annen stor finale, og han nektet å apportere, og åkte selvfølgelig ut. Det er ikke langt mellom ”himmel og helvete.” Jim ble far til noen gode hunder i Norge. Han ble også far til en Gullpokal vinner i Sverige. Det var to fra samme kull som konkurrerte om pokalen da. Ferry hadde tre valpekull, det ene kan vi glemme. Det første var med Black Luckys King. (Edo del Bocia – J.Ch. Black Luckys Lola). Det ble tre VK hunder her.  Jeg fikk 1.UK m/æp på den ene, Vestfjorddalens Bitten. Så ble hun gitt bort til P.O. Brekke mot at jeg skulle ha et kull på henne. Hun fikk i Brekkes eie 1. AK. og også 1. VK., før hun ble kjørt i hjel av toget. Kullsøsteren Kaisa til Ørnulf Gustavsen, vant ærespremien i AK på N.P.K.s prøve på Kongsvold. Hun ble også premiert i VK. Den tredje VK hunden var Zico til Aslak Digernes. Zico gikk flere ganger til topps i VK. Også han ble far til en Gullpokalvinner.

En annen hanhund i kullet Ferry-King, Vestfjorddalens Tim ble kjøpt av D.P.K. Han ble skutt p.g.a. alt for dårlig kontakt i søket. Dette med kontakten gjaldt for- øvrig omtrent hele kullet. Vel, uansett Tim ble brukt på Søndermosens Vixi. Her kom det 4 VK hunder. Søndermosens Vivi som en het, vant en vinnerklasse med Cacit,og ble mor til debyvinner Bimmer 2. Begge disse eides av Jan Rasmussen. Aksel Knutsen kennel Søndermosen beholdt selv Julie, som det kom noen bra hunder etter. Videre ble Søndermosens Tina vinner av klubbens egen åpen klasse og stammor i kennel Astrup til Åge Christiansen. Den fjerde VK hunden ble  hanhunden Rex til Svend Rasmussen. Kanskje danskene burde hatt noen flere parringer på Tim før de skjøt ham?

Jeg skulle jo ha et kull på Bitten, det ble med morens kullbror, altså Vestfjorddalens Jim. Det ble bare 4 valper som levde opp. Vestfjorddalens Carmencita til Knut Hansen fikk 1. UK på prøve og ble stammor i kennel Affern og mor til U.Ch. Afferns Marthe som var en særdeles god hund og avlstispe. Brekke beholdt Vestfjorddalens Snaps som var en meget god viltfinner. Hun vant vel 5 x 1. VK. Engang fikk hun også Cacit. Hun var ikke av eksteriør bra nok til en 1. AK. for å bli J.Ch.. Hun hadde svak hd. på en hofte og ble ikke avlet på. Hadde også et kull på Vestfjorddalens Kaisa (kullsøster av Bitten), faren her var halvbroren, Vestfjorddalens Ry (Ferry – Hugå). Fire av avkommene fikk 1. premie på prøver, to tok steget opp i VK. Men , dette kullet kan man glemme, det fantes ikke samarbeid. Eks: Beholdt en tispe selv, på våren da hun var 9 måneder, ble hun sluppet i fjellet sør for Møsvatn, i Telemark fylke. En måned etter på fikk jeg beskjed om at det var kommet inn en pointer tispe i Nummedal. Jeg kjørte over, og ganske riktig det var min hund. Dette er på nord siden av Møsvatn, og i Buskerud fylke, det er jo ikke slike tullinger vi skal ha.

Ferry’s siste kull var med Jämtens Hugå (Black Luckys Royal Joker-Jämtens Songa) Her kom Vestfjorddalens Tiana T. og Ry. Begge fikk 1. AK på første og samme AK start, dette var under en uke etter at de var fyllt 2 år. En tredje hund i kullet fikk for øvrig 1. UK. Ry fikk noen VK. premier, også 1. VK. Han ble senere overlatt til en bekjent som jakthund. Tina var en fantastisk hund. Hun hadde 11 x 1. VK. 3 x CK og 2 Cacit. Tina var N.S. U.Ch. og N.J.Ch.

 Her er en historie om henne. Dette var det Ø. Wold som minnet meg på for et par år siden. Og i følge Øyvind så var det noe av det flotteste han hadde sett.

 Tina hadde siste slipp før lunsj i en VK. Terrenget var meget stort og oversiktlig. Avgrenset av en fjellvei på den enesiden. Partiet skulle vente oppe på en oversiktelig haug. Tina la i vei, og jeg ble også stående på denne haugen. Hunden avsydde hele terrenget helt perfekt uten at jeg beveget meg en meter før hun tar stand opp mot fjellveien idet dommerne skal be om innkalling etter 15 min. Det gikk bra, og hun vant. Søksmessig gjorde hun akkurat det samme på Kongsvold en gang, men da kom hun ikke for fugl.

Hun ble også en fantastisk avls- tispe. Det er ikke en pointer- tispe i Norden som kan matche hennes avlsresultater. Hun hadde 4 kull. Det vil føre for langt å komme inn på alle de dyktige hundene etter henne. Det første og beste kullet var med Gullpokal vinneren Drevjans Lux (J.Ch. Jämtens Lix - Drevjans Lucky) til Bengt Zachrisson. I følge Arne Bromee’ så var Lux en meget god hund. Det samme kan man lese om i kritikken til Johan B. Steen da hunden fikk 1.UK., som kvalifiserte den til å gå om Gullpokalen. Dette var for øvrig i fjellet. Kort etter ble Lux nedkjørt av en bil og knuste bakparten, men han fungerte fortsatt som jakthund. I dette kullet med Lux var det flere topp hunder. Mest kjent er U.Ch. og J.Ch. Vestfjorddalens Famous til Hans Simensen med over 20 x 1. VK med flere ganger CK og Cacit. Av disse, NM vinner høst lavland, NM vinner høyfjell vinter og NM vinner høst høyfjell, alle tre i løpet av et år. Man skal også huske at disse prøver ikke er noe ”klubbmesterskap”. I NM. på fjellet både høst og vinter deltar det ca. 200 hunder. PÅ NM. lavland ca. 120. Alle disse går jo over tre dager. Så denne prestasjon til Famous må vel være det største noen nordisk hund uansett rase har gjort når det gjelder jaktprøver noen gang. Spørsmålet er vel om prestasjonen noen gang blir slått?

I samme kull beholdt jeg selv Kawa som også var en meget dyktig hund.

Kawa startet heller ikke på alt som var av prøver, men hun fikk også 1.UK, kjapt 1. AK m/æp. Det ble 7 x 1. VK. Hvorav 2 x CK og et Cacit. Hun ble nr. 5 i NM lavland og nr. 3 i S.P.K.’s finale på Trollenes gods i Skåne i 1999. Husker en merkelig episode med henne i en VK på Rjukan. Hun hadde slipp mot en eng.setter, begge er oppe på en kolle og jobber intenst, på en eller annen finurlig måte får hun makker med seg vekk fra området. Kawa først og makker i full fart etter. Plutselig etter et stykke bråsnur hun og det går i høyeste gear tilbake og opp på kollen, hvor hun umiddelbart tar stand, og får vist et perfekt fuglearbeid. Knut Hansen var en av dommerne, sammen med Trond Thorvaldsen og Ole Ivar Frømyr som begge var deltagere, kan de nok bevitne at dette var tilfelle, uansett hvor utrolig det enn høres ut. Hun vant for øvrig denne prøve med CK. Kawa ble også J.Ch. Nok en hund med 1. VK. i dette kull, var den meget veldresserte Sjakk til Egil Askautrud.

Mere om Kawa og hennes avkom senere i artikkelen.

Neste kull av betydning var med Gullpokal og debyvinner Black Luckys Kawass (Assynt Tom – J.Ch. Black Luckys Glory) . Kawass ble jo som kjent Dobb. Ch. og eides av min gode venn gjennom mange år, Roald Magnussen. Her ble det også 3 hunder med 1. VK på jaktprøver. Vestfjorddalens Pleti til Ø. Wold var en. Hun ble senere U.Ch. og mor til Gullpokalvinner Sømslias Angus. Tanga T til Tord Heieren har flere 1. VK. og sist men, ikke minst Black Luck til Anton Rigøen som den klart mest kjente. Luck ble dressert 100% av en mann. Det var Kent Svensson nåværende innehaver av Black Lucky kennelen. Hos Luck satt dressuren slik som den skal, så Kent skal ha mye av æren for Lucks fantastiske resultater. Etter at Anton og Luck fikk 1. UK., vant de Svensk Derby, dette var i 1995. Etter dette gikk det slag i slag. Det ble 1. AK. temmelig kjapt. Alle hans vinnerklasse plasseringer vet jeg ikke, men en god del husker jeg. Han har blitt nr. 2 på NM lavland med res. Cacit, nr. 3 NM vinter finale, nr. 2 SM fält, nr. 2 SM vinter. Han vant det ene VK partiet på SISK jub. prøve med Cert. Han har vunnet 1. VK i en NM kval på Kongsvold. 

Han har Cacit i 4 forskjellige land. Foruten Norge, er det i Sverige, Danmark og Tyskland. Slik er Luck historisk. Dette har vel heller aldri hendt med en nordisk hund noen gang. 

Vi som vet hvor hardt Luck ble jaktet med hele høsten, ikke bare av Anton, men også av flere av hans sønner, skjønner hvilke enorm fysikk og ikke minst jaktlyst og fantastiske ben denne hund måtte hatt. Thomas Engh har ført Luck til mange triumfer, men han ble som tidligere sagt dressert av Kent. 

Etter paringen Vestfjorddalens Black Luck - Fugledes Snert kommer danmarksmesteren 2006 og 2007 Fugledes Yatsi. 

Tinas siste kull var med den fra Skottland importerte Embercombe Kittywake (Fowington Buzz – J.Ch. Wizzer of Embercombe) den ble eid av N.P.K. og Ole Ivar Frømyr, som også førte den fram. En fantastisk fjellhund. Her kom det 4 hunder som fikk 1.premie på prøver. En ble kjørt i hjel rett etter på. Vestfjorddalens Lord Tappy til Bertil Mårtensson i Skåne vant Gullpokalen og ble nr. 5 i derby. Tappy vant SM i år 2000, han var da totalt uslåelig, med flere fuglearbeider. Han fikk da Cacit. Black Luck ble for øvrig nr. 2 med HP og CK. etter disse kom svenske og danske topphunder. Tappy vant også en fjellprøve i Sverige, igjen med Cacit, etter flere prima fuglearbeid. Tappy er dessverre sterril. 

Kullbroren Paco til Ole Ivar Frømyr, startet få ganger. Paco fikk 1. UK. nr. 2 i UK Grand Prix. 1. AK. 1.VK. på lavland og høyfjell, også 2 x CK. Dette er en ganger og viltfinner av guds nåde, men meget strid. Paco er brukt lite, men det er kommet noen bra hunder etter ham. Vattvikens Kitty er en datter, og eies av Bengt Hansson i Jämtland, moren her er Sur- Jämtens Pawa. Kitty og Bengt vant både Gullpokal og Derby. Dette var femte gang kennel Vestfjorddalen direkte er involvert i en Gullpokal vinner.

Etter Vestfjorddalens Paco - Fugledes Ultra kommer svensk mester fält 2007 Ringlias Aura.

Kawa hadde 5 kull, det første kan vi glemme. Det neste kull med tidligre nevnte Embercombe Kittywake, ble meget godt. Her kom det 4 VK hunder. En av disse, ble også nr. 3 i Svensk Derby. De andre tre har fått 1. VK. Ferry til Stig Löfkvist i Kiruna har Cert på prøve, hun er i tilleg N. S.U.Ch. Frisco til Trond Thorvaldsen har flere VK- premieringer, også 2. VK finale fra fält i Skåne og 1. VK m/Cacit fra Østfold som det beste. Den mest kjente i kullet, er Coca til Morten Brendengen, hun har flere seiere med CK. Dette er en formidabel viltfinner og ikke lett å slå når hun er i form.

Jeg beholdt selv en tispe her, Scotney. Hun er av et enormt kaliber. Men, da hun skulle jaktdreseres, måtte jeg ta 6 operasjoner på under et år. Så hun har jeg ikke klart å temme. Hun har hatt et kull på 5 valper. Faren her er søskenbarnet Albin av Vor-Point. En av disse fikk 1. UK. Nå er de AK hunder. Flere av dem har potensiale til å ta steget opp i VK, men hva som skjer, vil tiden vise.

Neste kull var med Firefall, her er det 6 hunder som har fått 1. premie på prøver. Fire av disse har tatt steget opp i VK. Sigurd Froestad og Duracell fikk 4 x 1. UK. Hun fikk kjapt 1. AK. Vinn til Gunnar Gundersen har 1. AK på skog, lavland og høyfjell. Per Zakariassen ble nr. 5 på NM lavland med Miska. Morten Brendengen har gjort det meget bra med Pepsi, hun har mange VK premier hvorav 2 x 1 og engang CK.

Fjerde kull var med halvbroren Vestfjorddalens Paco. Her fikk 3 avkom 1. premie, en ble nummer 5 i Svensk Derby. Matt til Egil Askautrud har flere VK. premier også 1. VK.
Femte kull var også en halvsøsken parring. Faren her er Black Luck. Her har Kai 2 til Finn Adler og min egen Black Jack tatt steget opp i VK.
Jack er jeg meget fornøyd med. Han er en rolig og avbalansert hund, og også en meget flott hund.

Det snakkes om hanhunder og avkom. Jeg vil ta med med at etter tispene Tina T. og Kawa er det totalt 31 forskjellige avkom med 1pr. på jaktprøver.



Kennel Vestfjorddalen har mottatt fire oppdretterpriser av N.P.K.

Dette var litt om min avl. Uten å fornærme noen, må jeg ha lov å påstå at dette er en meget sterk tispelinje, som går i rett linje ned til Torntoft Zita som altså Peter Jensen startet sitt berømte oppdrett på.
Jeg vil avslutte med følgene. Når det gjelder avl, så kan man lure andre, men man kan aldri lure seg selv.   

 

Jan Hagalia - mr. Vestforddalen - døde våren 2017 66 år gammel..