Black Luckys

Anders Wassberg på jakt i Rjukanfjellene med Zitas Nanita og Spirit of St.Louis

Black Luckys, en legende…på prøver og i avl

Når man idag i 2012 søker etter spennende hunder og kombinasjoner, er det umulig å komme utenom Black Luckys.  Denne kennelens linjer går igjen i det absolutt meste som finnes av gode pointere i Norge i dag.  Kennelen ble etablert av veterinæren Anders Wassberg i 1946 og han var den ledende oppdretteren i Sverige i 50 år inntil sin død i 1990, og hans mest kjente avls-tisper i perioden var FinBCh Black luckys Miska, IntBCh Black Luckys Royal Daughter, SBCh Black Luckys Lola, Black Luckys Kawa, Black Luckys Spirit of St Louis, SJCh Black Luckys Glory og Black Luckys Glenda.

Anders Wassberg var sammen med veterinær professor Nils Obel et radarpar i Sverige på linjeavl, og begge oppdrettet mange gode hunder oppigjennom årene som gjorde seg gjeldene på premiebordet og som stamtisper i andre kenneler. Fra Wassberg kom stamtisper i kenneler som Almskogens, Ormøgas, Axelas, Eiemyras, Vallasdalens og Sea-Croft. Bl.L Kajsa ga Arne Bromee Jamtens Songa, som igjen med Black Luckys Royal Joker ga to meget viktige avlshunder i Skandinavia, nemlig Jamtens Lix og Jamtens Hugå. Hugå har blant annet gitt Norge Afferns Marthe og Vestfjordalens Tina T, samt Black Luckys Glory. Glory vant seiersklasse både felt høst, felt vår, fjell høst og skogsprøve (noen annen?) Av hannhunder som har gitt store hunder gjennom Black Lucky blod nevnes, Black Luck (Wassberg), Black Luckys Dry som var far til Ørjan Bromee`s stam tispe Jamtens Rivi (ØB`s). Rapp, Demon, Pong, Papageno og Loke. Dette er bare noen av hundene som Wassberg oppdrettet gjenneom eget eller som hannhunder etter hans kennel var delaktige i.

Fra Pål Livar Ravndal ( Kennel Vas Ravens) har jeg fått tilgang på en artikkel som ble trykket I Nordenfjeldske Fuglehund Fuglehundklubbs medlemsblad ”Hund og Jakt” i  1979. Bård Jystad skrev den gang til Anders Wassberg og spurte om han kunne forklare sin suksess både når det gjaldt prøve og avl.  Norge hadde da sett sine første linje-parrede Black Lucky hunder.

 Her er Bård Jystads introduksjon:

Sier Black Lucky deg noe spesielt? Det burde det. Målt i resultater finnes det intet annet kennelnavn i vår del av verden som har satt så omfattende spor etter seg i jakthundsporten som dette. Hund og Jakt har vært så heldige å få mannen bak suksessen, Anders Wassberg, til å lette på sløret og gi forklaringen på sin enestående suksess. For det finnes en forklaring på Anders Wassbergs resultater: Linjeavl på utsøkte individer krysset inn på nytt blod med visse generasjoners mellomrom. Konsentrert avl på skarpe neser og intensitet, der eksteriøret alltid har måttet vike for det jaktlige. Les og døm selv.

Noe om pointeravel og da spesielt linje-avl

Ettersom redaksjonen i Hund og Jakt har bedt meg skrive en artikkel om pointeravel, skal jeg forsøke å få frem det viktigste, som har skjedd på 1900-tallet. Ettersom plassen er begrenset må denne artikkel bli meget summerisk, og endel er nok bortglemt. Jeg ber om unnskyldning for dette. Samtidig beundrer jeg motet til redaksjonen av Hund og Jakt, som tilbyr en avskjediget avlsråd å skrive om pointer avl. Jeg takker for denne tillit.


I begynnelsen av århundret levde en pointer entusiast i Sverige som het Axel Hedenlund. Denne mann har pointeravelen i Norden mye å takke for, bl.a. hadde han det gode handlekraften i å importere Gold Dust fra Mr. W. Arkwright. Hedenlund importerte også en bildeskjønn tispe fra samme kennel, nemlig Flame Flower. Denne tispa var et null på feltet ifølge importøren. 
Hun eksportertes senere til Finland.
 Gold Dust var ikke vakker (3 pr AK), men en djevel på feltet. Han hadde en meget sterk kropp med sterke ekstremiteter, men hodeformen var dårlig. Det som fantes på innsiden av hodet var desto bedre. Hedenlund beskriver han som utrettelig og at han alltid stod for kroppsvittring. Dust var ingen utpreget høy-søker men,  som den kloke hund som han var, holdt han nesen alltid i den højde han kjente best.
 Som alle hunder med overskudd av jaktlyst var også Dust vanskelig-ført. Dust ble parret med Flame Flower, og her kom en tispe, nemlig Grace. Denne Grace finnes nok i bunnen på de fleste pointrer i Norden. Dust hadde noen parringer med andre tisper, men ble senere steril og ble kastrert. Ingen trær vokser opp i himmelen.
Grace fikk morens eksteriør og Dust`s jaktegenskaper, men ikke like utpreget. Hvordan kunne dette skje. Om vi ser på stamtavlen får vi forklaringen:

 

Fig.1

Legg merke til at Aldin Fluke og Belle Chance  er søsken. Dette er linjeavl. Hvorifra kom da kruttet?.

Ifølge Arkwright sine skrifter kommer kruttet fra Drury pointerne, i denne stamtavle representert av Belle Chance og Aldin Fluke. Samtidig sier også Arkwright at Drury pointerne var ”fearfully headstrong” (hard-dresserte). Grace var som vi ser produktet av massiv linjeavel, og det ble også mange gode hunder etter henne.

Hvilke importer skjedde da i våre naboland Norge og Finland?

Til Norge importertes bl.a. Lawn Sleeves, Sea Song og Rapture, til Finland kom Diarmid. Vi skal se litt på disse stamtavler.
Om vi ser på stammen på disse importer Gold Dust, Lawn Sleeves, Sea Song, Rapture og Diarmid, har de mange berøringspunkter. Deres far varierer noe, mens tispe linjen er ganske like med Belle Chance og hennes bror Aldin Fluke som dominerende. Videre er det interessant at Sea Songs mor er helsøster til Diarmid.

 

Fig 2

Fig.3

Fig.4

Man spør seg da, hvorfor ble disse importer gjort til Norden? Jo, for de pointerne som allerede fantes var for dårlige og som jakthunder betydelig underlegne setterne. De var tunge og halvfete med dårlig utholdenhet, og med middelmådige neser. Man kan uten å overdrive si at importene var en ny rase. Det var hunder med hardt stål i kroppen, kjappe og utholdende, med utmerkede neser, som passet til farten.

Hodeformen var mer eller mindre flat, brede skaller med langt neseparti. Eksteriør dommere idag ville nok gitt dem 2. eller 3. på utstilling. Vi må nå huske, at Arkwright hadde allerede gjort jobben med å linjeavle moderlinjen på disse importer, så nå gjaldt det bare å jobbe videre på samme måte. Og hva skjedde? Jo, nå begynte en tid med mye linjeavl på importene over grensene. De hadde jo stort sett samme tispelinje. Nå ble det produsert mange bra hunder, og pointeren gikk uhørt framover.

 Det gikk lenge bra nå, men så begynte gløden å falme, hvorfor?
Jo, jeg tror, at  når ”eksteriørsnobber” innenfor hvilken som helst brukshundrase får for mye å si, går det dårlig. Det har jo i tidens løp forekommet eksteriørdommere, som nesten utelukkende har sett på hodeformen, og glemt alt bak ørene. Jeg husker for mange år siden en eksteriørt sett veldig berømt dansk pointerhann med sitt ene pluss, et veldig vakkert hode. Han fikk på utstilling i Skåne 2. Premie  AK . Det holdt på å utløse krig mellom Danmark og Skåne. 
Det fremkommer da og da i skriftene, og oppfatningen finnes på sine hold ennå, at en pointer med veldig stort neseparti og forøvrig kropp forenlig med rase standard skulle lukte bedre enn en pointer med spiss nese. Det store nesepartiet gir større nesebor som tar inn mer luft i nesen og har større plass til lukteorgan. Dette er som de fleste sikkert forstår rent ”Skitpreik”. Med samme filosofi skulle jo setterne ha dårligere neser enn pointerne. Spetser, elghunder og schafer også. Jeg tror heller ikke at mennesker med store nesebor har bedre enn mennesker med små.
Ettersom alle er enige i at Arkwright pointerne satte bedre neser på Nordens pointere, er det mer logisk å tro at flat skallede, spissneser nedarver gode neser. Forresten, hvorfor importerte danskene Fieldborn Giant Killer og Golden Hope. Det var ihvertfall ikke for å få vakrere hunder.

Ja dette er stort sett slik jeg ser på den Nordiske pointeravlen, man kan ikke lukke øynene for at de beste hundene har kommet fra linjeavl, og disse stammer holdt lengst om de har skjøttes på en fornuftig måte. Da kommer vi til spørsmålet om hvordan vi skal produsere gode hunder for feltet. Det fins ingen patent løsninger på dette av den enkle grunn at vi mennesker ser på våre hunder med ulike øyne, likeså feltprøve dommere. Jaktprøven er jo til for at oppdrettere skal kunne plukke ut gode avlsdyr. Jeg tror ikke enn lykkes gjennom å bare stole på dette. Hvorfor vil jeg ikke gå nærmere inn på. Jeg har allerede nok uvenner innen fuglehundsporten. Da tror jeg mer på Olav Schetnes og Johan Bs metode, å la hundene gå noen timer hver dag i en uke, og se hva som er igjen av dem når uken er slutt.

Ettersom Bård Jystad i sitt brev til meg påstår at jeg har hatt fremganger med min avel, skal jeg fosøke å skrive litt om dette.
Man skal aldri tro, at ens hund er 100% feilfri, tror man det, kan man jo aldri komme lengre og da er det ikke noe poeng å begynne. Altså det finnes ingen feilfrie hunder! Hvilke egenskaper kan jeg i hundens utvikling ikke påvirke?:

 Nesen og hundens evne til å bruke denne på et intelligent vis. Jaktlysten og som en følge av dette, utholdenheten. Tendensen av allerede som valp å reviere. Stilen. Vanskeligeartede former av henging og losing. Terrengbedømming. Den rutinerte fuglehundjegers ferdig utviklede hund skal avsøke terrenget på en så måte som jegeren selv ville ha gjort det om han var en hund. Man snakker om jaktintelligens. Man kan heller ikke påvirke halebevegelser eller ”død hale”, men dette kan du gi faen i.

Noen ord om hodeføring

Denne skal være høy, men den begavede hunden kan jo variere nesens søkshøjde  under ulike vittringsforhold. Dette må da være tillatt eller hva? 
Å stå for kroppsvittring til sist, eller ”body scent” som som engelskmennene kaller det kan man heller ikke forutse, uten at dette er med i vaggan. Dette sistnevnte, at hunden bare skal stå på kroppsvittring har jeg i årenes løp holdt meget hardt på, og på grunn av dette har jeg hele tiden anvendt tisper i avlen som har kunnet holde fuglen til man kommer fram. Altså, det gjelder for et dyr man skal bruke i avlen at dette innehar flest mulig av de ovennevnte positive egenskapene. 
Hvilke av disse egenskapene hadde da min stam-tispe Lucky: Hun var en overskudds hund når det gjelder jaktlyst og dermed utholdenes, utmerket nese og veldig klok. Det negative var mindre god stil og dårlig galopp.

Skal vi snakke eksteriør, får jeg sitere Nils Obels skrift om dette: ”På grunn av eierens gode dømmekraft stildes aldri Lucky ut.”
Lucky ble parret med Hackeberga Ming. Ming var heller ingen skjønnhet, (3.AK). Begges hodeform var brede flatskaller med spisse neser. Ming var derby-vinner. Dette var den eneste gangen jeg parret med en hanne som var bedre enn tispen. Jeg er Mings oppdretter en stor takk skyldig, for Ming ga avkommene både en fortreffelig stil og enestående galopp. Det ble et meget bra kull med Miska, Conja, Lola, Dinah og Happy. En hann.valp avlivdes på grunn av skade. Miska ble vel den store stjernen, tett fulgt av Conja, så Lola og Happy. Happy var middelmådig og ble aldri benyttet i avlen. Miska, Conja, Lola og Dinah ble benyttet og fikk samtlige gode avkommer. På dette tidspunktet visste jeg ingenting om pointeravl, så denne parringen var rene flakse parring.

Vi kan nå innse at det også trengs flaks for å lykkes. Dette var linjeavl på det svarte finske blodet. Gjennom det vellykkede resultatet fikk jeg blod på tann hva pointeravl angår.
Ettersom jeg ikke visste noe om avl, hadde jeg og har ennå Nils Obel som rådgiver.
Foruten dette forsøkte jeg gjennom studier å lære meg så mye som mulig, og hadde også god hjelp av mitt yrke som veterinær.
Nå hadde pointerviruset satt seg i kroppen min, og jeg klarer ikke å bli kvitt dette.
Lucky parres en gang til, nå med Brockholms Gun, og her kom bl.a. tispen Ghost, som jeg verdetter højt. Hun hadde en dårligere nese, men kompenserte dette gjennom et meget klokt søk, var uhørt sanarbeidsvillig, men stilmessig var hun ikke av Miskas klasse. Ghost er den eneste av mine pointere som ikke har fått en real omgang juling. Dette kom ikke av at hun var veik, hun var tvertimot en meget robust og hard tispe. Om hun gjorde en feil, det skjedde ikke ofte, og man kalte henne inn, satte hun seg og så på deg med sine kloke øyne, og det virket som hun ville si: bare vis meg hva jeg skal gjøre, så skal jeg det. Desverre ville skjebnen at hun bare skulle få et kull, med Black Luckys Rapp. Her kom bl.a. Neiti, gullpokalvinner, Nordisk mester og 6 ganger VK-vinner.

Etter Conja, Lola og Dinah kom flere gode hunder. Kombinasjonen Conja og Fieldborn Black Arrac, igjen linjeavl på det svarte blodet, kom Rippy, derbyvinner Raja som også var beste hund i Nordisk match i Norge, og Blackie. Etter Lola og Oksby Basse kom bl.a.Ormøgas Ajax, kjøpt av Helge Hallgren, Alvarmarkens kennel. Undertegnede gjorde en innsats ved denne handelen, og hadde Marcus Wallenberg vært tilstede, hadde undertegnede nok hatt en sjefsrolle i konsernet. Nok om det, men ikke om Ajax. 
Ajax var en gudebenådet rapphønshund. Han hadde en fantastisk evne til å finne kullene. Han var, om man kan si det, utrustet med en sjette sans. Ajax konkurerte meget sjelden, noe somvar synd. Jeg skulle tro at vennen Helge skjenker sin gamle kjempe en tanke i ny og ne. Ajax har sin gitte plass i den svenske pointerens historie.


Dinah ga med Flighty Ali Khan bl.a. Black Luckys Rapp, derbyvinner og vk-vinner. Rapp var en avlsmatador, han ga meget gode avkom, også med middelmådige tisper. Jeg synes ikke det er bra med avlsmatadorer, for det kommer ofte dårlige ting i følgende generasjoner.
Så kommer vi da til Miska, den store kunstnerinnen, som gjorde det meste mer elegant og bedre enn de fleste. Jeg kunne skrevet en bok om henne, men disse rekker får holde.
Miska ble parret første gangen med Alsbjergs Klaus, ingen av disse valpene fikk morens perfekte boger. Fix vant gullpokalen, men eksportertes senere til USA. Tim en kullbror av Fix ble eksportert til Brasil, og ble ifølge kjøperen Brasils beste hund. Det kan være interessant for de som leste Hans Pagles artikkel om Cha-Cha, at bak denne ligger Tim både på far og mor-siden. Foruten disse kan vi glemme dette kullet.
Miska ble neste gang parret med Fatimas Goy, etter Bubbi og Mariebergs Fatima. Det ble utavl når det gjelder Bubbi, men linjeavl når vi kommer til Hjulebergs hundene, det gamle svenske blodet.

Noen ord om Goy

Denne hund kan best beskrives, om jeg sier, som Runebergs Sven Duva. Han var altså ikke særlig begavet. Dette siste er snilt beskrevet. Han var en mester til å finne singel fugler under svært dårlige forhold.  Disse behandlet Goy virtuosmessig, like virtuosmessig jagde han alt hårvilt. Goy var heller ikke akkurat utpreget kontaktsøkende. Likevel var det noe spesielt med dette forbannede hundeskinnet. Hva vet jeg ikke.
Allikevel ble det valper, noen i gode hender, endel på dårligere, og noen omkom i ulykker.
De som har blitt betydningsfulle for den videre utvikling er Royal Daughter og Rosita i kombinasjon med tidligere nevnte Ormøgas Ajax. Daughter hadde også et kull med Arne Bromeè s Bombas, der kom Kajsa, som ble stam-mor i Jamtens kennelen. I kombinasjon med Ajax var farmor og mormor kullsøsken. Det ble hard linjeavl og bra hunder. Med Rosita bl.a. Black Luck, Danilo og Mackie. Med Daughter i første kull Pajsa og i andre Lola og Clay. Alle disse seks hunder var meget bra. De tre etter Daughter var nok mer effektive skulle jeg tro.
Pajsa og Lola ble værende i kennelen. Pajsa hadde ulykksalig nok bare et kull, og dette ble med Ferreos Kyros. Pajsa fikk diabetes, og ble avlivet. Det var synd.
Ingen tre vokser opp i himmelen. Det ble 10 valper, av disse fikk 9 førstepremie på jaktprøve, den tiende fikk andrepremie. Av denne grunn ble kullet unikt, men ingen av dem ble tilnærmelsesvis like gode som Pajsa. Dette var utavl.

Så over til Lola. Hun ble i tur parret med følgende hunder: Black Luckys Fingo (sønnen til Pajsa), Mariebergs Garrick (Garricks far var Black Luck), Garrick en gang til, men da var han steril, Edo Del Bocia to ganger, og til sist med hennes egen sønn Raj. I kullet til overlevde bare en valp, så vi kan se bort fra dette kullet.
Generelt om Lolas avkom kan det sies at hun har i mange tilfeller nedarvet sin uhørte effektivitet og sin eminente fuglebehandling, men også endel hardførte hunder. Som de beste kullene anser jeg selv det etter Garrick og det siste etter Edo. I dette siste kull mellom Edo-Lola finnes en hannhund i Norge hos Sigbjørn Messel, Royal Joker.

Denne Joker er nok ikke tilstrekkelig nok til å få inn i eliteavlsregisteret, så jeg tenkte derfor å si noen godord om han, uten å trampe avlsrådet på tærne. Denne Joker er en av de mest og best begavede hundene jeg har oppdrettet. Derfor en stille bønn: Bruk han.!

I parringen med Garrick ble det bare en tispevalp, Kawa. Jeg beholdt henne og har ikke angret på dette. Hun tok sin 1.premie i AK som unghund og har ikke startet etter dette. Hun duger for meg, og ville nok duge for hvem som helst. Kawa er stilmessig av høyeste klasse, hun har en kropp som jeg selv anser som perfekt.
 Hodet er dårligere, men det som finnes inni er desto bedre. Hun har en 3.premie på utstilling, omtrent som importene til Arkwright. Dette skulle kunne tyde på at hun er en god nedarver, det er kanskje også tilfelle. Kawa har bare hatt to kull. I første kull med Edo er (de som ennå er i live) Pelle, Shot, Tuffing og Spirit, samtlige med 1.premie i AK. Pelle og Tuffing har jeg aldri sett på feltet. Spirit og Shot har jeg derimot sett ganske mye, og jeg kan vel si om disse at begge oppfyller meget høyt stilte krav på feltet. Kawas neste kull var med hennes halvbror Raj. Gullpokalvinner og beste AK.hund på pointerklubbens jubileumsprøve. 3 valper ble igjen, og samtlige ble eksportert til Norge. Disse virket som små veldig tillitsfulle, jeg håper inntrykket er vedvarende.
 Ja, sånn er det til dags dato.
De to parringer som jeg selv tror har hatt størst betydning for konsolideringen av jaktligheten er den med Hackebergas Minga og den med Ajax.
 Det er klart det er blitt mange ”skithunder” oppigjennom årene, men heller en stjerne og resten skithunder, enn et kull med middelmådigheter, som i så fall ikke har ført rasen framover.


Bård Jystad spør om hvor lenge kan man linjeavle? Man må en gang brenne seg. En sånn eksperimentering var Lola-Fingo. Her kom Puka, Pajo og Pampas. Puka vant gullpokalen, Pajo 2.plass i derby. Alle tre fikk 1.AK, Pajo ble også VK-vinner.
Det ble for dårlige skjelett på dem, dette ble en advarsel: Hit, men ikke så langt flere ganger! Det jeg vil vise i denne artikkel er at det ikke er de eksteriørt beste hundene i pointerens historie, som har hatt betydning for nedarvingen av de beste jaktegenskapene, men de med sterke kropper og flatskallede spissneser. Altså det eksteriøret som Arkwright-pointerne hadde.
Jeg tror man må være litt tolerant når det gjelder eksteriørbedømningen, det er bedre med en sterk kropp og en dårligere hodeform, enn en dårligere kropp og en bra hodeform. Jeg har nok sett for mange rakbogede utstillingschampions.
 Det viktigste i pointeravlen tror jeg er sterkt konsoliderte tispestammer, når det gjelder jaktegenskaper, videre tror jeg, at om en hannhund skal være en god nedarver, skal det ligge en sterk tispelinje bak ham.
Jeg er meget vel vitende at ikke alle innen pointeravlen deler mine vurderinger, men ingen kan ta fra meg den følelsen jeg kjenner når jeg ser en pointer med nerve og glød i virvlende fart plukke den fuglen som finnes framfor den. Spesielt når de går på grensen til vannvidd. Da er det spenning i luften.
Til slutt mine damer og herrer, pointerens karakter sitter ikke på utsiden, men dypt under skinnet.  Glem aldri dette.

 

Noen tilføyelser om Anders sin videreføring av pointer frem til hans død i 1990 må tas med.
Sigbjørn Messels Royal Joker ble den matadoren som Anders forutså i sin artikkel, Arne Bromee ble så lei av å kjøre fra Kiruna til Sørlandet for å bruke Joker at han like så godt kjøpte ham med til nord Sverige.

Av Jokers mange gode avkom kan vi plukke frem SJCh Gomorra, Jamtens Hugå, SUCh SJCh Jamtens Pe og SJCh Jamtens Lix, disse har i videre avl gitt både Norge, Sverige og Finland meget gode hunder.
To søsken av Anders tispe Kawa ble også av betydning, Demon til Rolf Bergh i Trondheim (far til N-derby vinner Jamtens Way) og gullpokalvinner Dart. Kawass datter Spirit ble også Nordisk mester og broren Shot tilhørende Roald Magnusen ble NJCh .  Kawa hadde et kull til med Olle som ga N-derbyvinner, SM-vinner, årets fuglehund m.m. i Norge, Black Luckys Arra tilhørende Kalle Jordan. Spirit ble parret 2 ganger med Groll og ga Leif og Thomas Engh en viktig avlshund i deres kennel Huldreveien, Pricka (mor til bl.a. NJCh Molle). Det var mange gode hunder i disse kombinasjoner, og til Norge kom også Kicki (kennel eiemyra), Falcon(Magnusen), Papageno (Ulf Thomassen) og Finco (Jordan). Bjørklunds Cito ble neste hanne brukt på Spirit, og her fikk Messel seg en ny kanon i Scandi, med 14 1.premier på 19 starter.
Scandi ble på ulykksalig vis tatt av dage på en prøve med felling. Fra denne kombinasjon fikk også Einar Holmvik seg en avlstispe ved navn Whittie. Siste kullpå Spirit ble med Jamtens Hugå, ny linjeparring som nå ga Anders en fantastisk prøve og avlshund ved navn SJCh Black Luckys Glory, bl.a. Nordisk mester. Glory ble parret med Laredo del Vento, og her kom SJCh Glenda, og tilslutt med Hopfossens Grim.
Nå forlater Anders Wassberg sitt livsverk i desember 1990, og Sverige har mistet en stor oppdretter og prøvemann.

Kennelen tas nå over av Kent Svennson og Maria Wassberg Svennson. Hvem er så Kent og hvorfor fikk han overta en så ledende kennel. Kent så Wassbergs pointere første gangen i 1980, og ble så imponert av den regjerende Nordiske mesterinnen Spirit of St. Louis at han nå bare måtte ha en Black Lucky hund, dette ble Ess (84- senere solgt til Øystein Nilsen-Karacanis). Etter dette drev Kent og Wassberg kennelen i sammen (kan leses om i Messels artikkel i FH 1991). Kent dresserte nå Wassbergs hunder. I NPK s Jubileumsårbok 87-97 blir Kent av Rolf Framnes beskrevet som ”Denne trollmann med hunder”. Det var i Danmark at Framnes dømte Nordisk Match hvor Kent stilte med Kawass (Magnusson/Svennson). Kawass var Nordens mestvinnende pointer, og etter endt landskamp oppsummerte den finske dommer at ” Først kom Kawass, så kom Kawass, og så kom de andre.”  Kent`s største triumfer er nok de 4 Nordisk Mester titlene, med en overvekt på Gu`n s imponerende oppvisning i Finland. Også nå de senere år har hunder fra det skånske land gjort det bra på prøver i Norge, da spesielt Per Ola Brekkes NJUCh Tramp og NSJCh Rappa, og nå sist Gullit til Arild Kittelsen som vant Forus Open.

 

Jeg har også fått anledning til å stille Kent noen spørsmål angående linjeavl/utavl og generelt. Disse svar, samt Wassbergs artikkel har jeg oversatt fra svensk, så det kan forekomme skjønnhetsfeil.

 

Generelt omkring avl og hunder

Hvilke kriterier synes du ei tispe bør inneha for å avles på?

Individet skal være en ekselent humd med perfekte fuglearbeider, samt reviering og stor utholdenhet. Dessuten skal hun være linjeavlet på toppindivider.

Hva ser du etter i en hannhund?

Samme som ovenfor. En hannhund som ikke er linjeavlet pleier ikke å nedarve seg selv noe særlig.

Hvordan ser du på importer?

Import hunder har kommet i søkelyset nå som det er lettere å ta inn hunder. Men jeg vil løfte en advarende finger. Skal det importeres en hund, skal det være en linjeavlet topp individ som kan tilføre rasen noe positivt. Man skal heller ikke glemme at disse importene ikke bare fører med seg positive gener, men oftest mange mindre bra. Still dere selv et spørsmål; Tror dere at noen i Europa ville selge en av sine absolutt beste hunder opp hit? Svaret er innlysende, istedet har jeg hørt utallige ganger at, ”Du kan få kjøpe broren til den gode hunden, og den er nesten like bra!”Som dere forstår, Kvalifisert Skitt snakk.

Er det vesentlige forskjeller på krav til kvalitetene på en fjellhund kontra en felthund?

Egentlig ikke. Men jeg har merket meg at en hund med mindre bra nese kan klare seg bra i fjellet, mens en mindre bra utholdende hund kan klare seg bra på feltet.

 I Sverige er pointeren like dominant på prøver som ES er i Norge, er det etterspørsel, tradisjoner o.l. som er årsak til dette?

Årsaken tror jeg er den innflytelse som Obel og Wassberg hadde gjennom 45 år. Der knallhard seleksjon og linjeavl har gitt oss de pointere vi har idag. I Norge kan man stille seg spørsmålet; Finnes det partisk dømming eller ikke? Dessuten holder man på å senke den engelske stående fuglehund gjennom å fokusere på vist reis eller ikke vist reis. Fokuset skal heller ligge på (nå snakker jeg for avlens beste) fuglebehandlingen. Den hund som våger å utfordre naturen å trykke fast fuglen slik at den letter når jeg kommer frem, skal premieres og ikke belastes.

Er det forskjell på valg av tispe/hannhund når det gjelder linjeparring kontra utavl (mindre hensyn til enkelte kvalitetskrav)?

Man skal aldri kompensasjons avle, derimot kan man forsterke visse talenter om man har flaks. Men da gjelder det å ha full kontroll på avlsmatrialet. Skal du utavle gjelder det å ha et mål, eksempelvis Firefall; Han var et topp individ i USA, hardt linjeavlet. Det han tilførte var gen-kløyving  for å få friske og sterke individer. Det er ikke minst min tispe Gu`n et eksempel på.

Hvilke fordeler gir linjeparring?

Bruker du de beste linjeavlede individene har du bra kontroll på hvordan avkommene kan bli.

Hvor langt tilbake kan du gå for å få effekt ved linjeparring? Eks. Vil det gi effekt av å ha Jamtens Hugå som oldefar i begge hunders oldefar ledd?

Wassbergs tispe Lola er et bra eksempel på dette, som mormor finnes Miska og som farmor hennes søster Lola.  Også min egen tispe Ina Scot, som har Glory som mormor og hennes halvsøster Tina T som farmor.

Når bør du gå ut på en linjeavlet hund, og vil den anslagsvis gi like gode hunder som en linjeparring?

Se hva halvsøskene Glory, Tina T og Marthe har utrettet i avlen. Glory ble utavlet med Assynt Tom, her fikk vi bl.a. verdenskjendisen Kawass. Han ga med Tina T int. JCh Black Luck. Med sin halvsøster Glenda ga han en av Norges fremste pointere gjennom tidene Tramp. Black Luck ga med Glenda, Ina Scot. Tramp ga med Marthe flere bra avkom, og med Fly ga han Rappa. Dessuten ga Tramp Med Skartorps Izzara en derby vinner. Ved dette derby var første, andre og fjerde etter Tramp.

Hvordan er det mulig å være ledende oppdretter og prøvedeltaker over 2 generasjoner i over 60 år ? Finnes det lignende prestasjoner?

Jeg kjenner ikke til noen, men en ting er sikkert, ÆRLIGHET, ellers danser du bare en sommer.

Hvordan ser du på fremtiden til pointeren?

Hvordan fremtiden blir bestemmes utelukkende av de ulike jaktprøvedommere som finnes. Derfor ønsker jeg meg i framtiden INTELLIGENTE dommere. Men akkurat nå ser det ikke lyst ut.